Historien bak blues

Bluesmusikk er ikke for alle. Den er langt roligere, mye dypere og har et enormt følelsesspekter. Bluesmusikk er for mennesker med sjel. Mennesker som vet hva det betyr å lukke øynene og la det indre nyte lyden av musikk. Det ligger til og med i navnet – å ha «the blues» er en form for depresjon eller dyp tristhet. Blues har lange røtter, og man regner med at musikken stammer fra de svarte slavene som bygde USA. De sang sine vakre, meningsfulle sanger i skjul om nettene, samt mens de arbeidet om dagene. Sangene inneholdt deres tanker, deres drømmer og beskrivelser av omgivelsene de så seg nødt til å leve i.

En rask utvikling i frihetens tegn

Blues utviklet seg raskt når afroamerikanerne endelig fikk en noe friere tilværelse i USA. Allerede på begynnelsen av 1900-tallet ble blues en viktig del av afroamerikansk identitet, og selv hvite mennesker begynte å ta turen til lokale kafeer og restauranter der bluesmusikere opptrådte på scenen. Byene Memphis, St. Louis og Chicago ble viktige sentrum for bluesmusikken, og bluesartister som Blind Lemon Jefferson, Bo Carter, Tampa Red og Sylvester Weaver fikk stor oppmerksomhet under førkrigstiden. Blues ble sett på som en mulighet for svarte amerikanere å få en viss grad av respekt fra den hvite majoritetsbefolkningen – blues ble til en billett, en vei til friheten.

I stadig utvikling av musikkarten

Med tiden kom stadig flere artister på banen, med Nat King Cole, Muddy Waters, John Lee Hooker og den fantastiske B.B. King som dessverre gikk bort i mai 2015. Her i Norge kan man besøke diverse bluesklubber for å høre lokale artister fremføre sine egne og klassiske låter i denne sjangeren. Oslo Bluesklubb er den desidert største i landet, mens Notodden Blues Festival er en årlig begivenhet som trekker til seg mennesker fra hele Norden. Blues har en rik, dyp historie som aldri vil gå av moten blant folk som har en rik, dyp sjel.